Tekster fra platen

1. Åssengårea?
cd_cover1.gif2. Francelina synger fado
3. Vold & Vold
4. Henry ́s Bar
5. Ascendanten min
6. Fire and forget
7. Lasso rundt ditt hode
8. Luesveis blues
9. Snill gammel dame
10. Når som helst
11. Facebookvenner
12. Club 7

01 Åssengårea?
Jeg traff en gammal kompis og vi satte oss for å ta et lite glass og så kom jeg jo som vanlig opp med det gode gamle spørsmålet: Åssengårea? Og da svarte´n: Der harru det. Det er spørsmålet. Åssengårea? Veit du hva Dagfinn, om ikke lenge skal jeg selge huset mitt og kjøpe et lite høl i veggen i Oslo sentrum, det hølet i veggen skal jeg innrede som jazz-bar, og navnet på den baren skal være: Åssengårea? Det skal være en brun og hyggelig liten jazzbar med noen få myke, djupe stoler, der folk kan sitte og fortelle hverandre, helt ærlig, åssen det går. Og da mener jeg ikke juge om åssen det går, men fortelle sannheten, der skal det ikke værra lov å si neida det går greit, og med deg? nei  jeg mener hvis du for eksempel nettopp har gått konk fordi en fyr i buttikken din underslo en halv million og deretter tok med seg kona di og flytta til Rio de Janeiro – da skal du fortelle nettopp det. For det ække greit. Og så kunne vi gutta prata om saken – og kanskje fått til en ornings. Det er det som skal være meninga med å sitte på den baren Åssengårea? Få til en ornings. Og bak disken skal jeg stå, sammen med LP´ene mine og stereoanlegget mitt, og jeg skal spella Charlie Parker C Jam Blues, Miles Davis og Sonny Rollins og hvis det er noen som ikke liker Charlie Parker, Miles Davis eller Sonny Rollins – da kan dem gå et annet sted, for på min bar Åssen gårea? er det jeg som bestemmer mussikken og her skal folk fortelle hverandre åssen det går! Det skal dem gjørra mens dem hører på orntli musikk og drekker orntli øl og hver gang folk bestiller en øl så skal dem få en bit spansk spekeskinke, chorizo, oliven eller noe annet snadder, gratis, sånn at dem blir mette etter en tre, fire øl og ikke går hjem til dem triste, støvete leilighetene sine og spiser en lunken grandiosa før dem omsider går inn på soverommet og henger seg. Det er nemlig det som er meninga med å åpne en bitteliten jazzbar Åssengårea? der folk kan spørre hverandre åssen det går! Det er for mye juging i detta samfunnet og det vil jeg ha en slutt på, og begynnelsen på å få en slutt på det er å starte en bitteliten jazzbar i et lite høl i veggen. Og blir detta en suksess så kan jeg kanskje starte en liten jazzbar et annet sted også, kanskje en på carl berner, veit jo aldri – det kan bli en hel kjede med små jazzbarer – Åssengårea?, med filialer i Hokksund, Luleå, Torshavn, Brooklyn, Cape Town og Montevideo, og så hadde vi kanskje fått til en litt bedre verden med litt mindre juging om åssen det går  – at vi gutta kunne prata mere sammen og kanskje fått til en ornings – og samtidig fått hørt litt mere på orntli musikk, for eksempel C Jam Blues med Charlie Parker.

02 Francelina synger Fado til toppen
Francelina Maya er sigøyner og giftet seg da hun var fjorten
hun elsket sin mann over alt på jord
helt til han plutselig… døde fra henne
deretter elsket hun sin neste mann over alt på jord
til også han fant det for godt å dø fra henne.

nå står Francelina på en fadorestaurant i Alfama,
det gamle araberkvarteret i Lisboa
og synger fadoen om sitt liv.
Francelina er treogåtti år gammel
hun står på sju centimeter høye stiletthæler
og synger fadoen om sitt liv.

Francelina er småfull og lykkelig
ja, hun er lykkelig selv om hun aldri fikk barn,
nå danser hun plutselig rundt
med et rødvinsglass på hodet
hun søler ikke en dråpe,
men balanserer glasset perfekt.

Ja, hver eneste kveld står Francelina på denne fadorestauranten i Lisboa
og synger fadoen om sitt liv.
Hun synger for et glass vin eller to, og kanskje en matbit.
Francelina har krøllete, hvitt hår og ravsvarte,
smilende øyne som ser tvers gjennom meg
Hun kysser meg alltid på begge kinn,
først venstre, så høyre.

Francelina pleier å si: ja, jeg er gammel og stygg som et skrukketroll
men jeg er god i senga!
Francelina, jeg tviler ikke et sekund.
og jeg tenker: Nei, Francelina, du er ikke stygg
du er kanskje det vakreste menneske jeg har sett
hadde det vært opp til meg,
skulle jeg gjerne vært din første ektemann,
deretter din andre ektemann,
og deretter skulle jeg tilbrakt resten av mitt liv
som din tredje ektemann
blitt elsket over alt på jord
og sittet på en fadorestaurant i Alfama, Lisboa
for å høre deg synge
fadoen om vårt liv

03 Vold & Vold til toppen
Når Dillan sier: – I walked alone thru seven sad forests, da mener´n at gikk ensom gjennom sju triste skauer. Det var du som sa det, Jan Erik!

Du har sagt mye du jan erik opp gjennom åra for eksempel om hvor glad du er i trikken
men sannheten om trikken, Jan Erik, er at den dreper!
Du veit jo det, Jan Erik, at den trikken du dikta om i femtiåra, den er borte den nå

Nå har´em satt inn Monstertrikken isteden, et langt beist på flere hundre tonn dødvekt
og gud nåde den som går nerover den trange Thorvald Meyers gate leiende på småunger når Monstertrikken kommer ramlende i flereognitti kilometer i timen

Den stopper ikke for en femøring, nei, det ække få folk som har blitt most til gullasj under den trikken, men det er jo klart at sitteru inni trikken, da erru trygg, da erru rimelig safe
men uttafor trikken da erru ferdig som en ansjos hvis du er på feil trikkeskinne til feil ti´!

Og du er jo så glad i brustein du Jan Erik, du vil ha brustein over hele byn men siden du nå har bosatt deg i stockholm har jo ikke du hørt hisstorien om den gamle gubben som tok drosje bortover stortingsgata i fjor, da rem nettopp hadde lagt det nye brusteinsdekket, den gamle gubben satt i baksetet og ante ikke hvor mye det skrangler og rister nårru kjører bil på dem nye brosteinene, så sju av dem nyeste plombene hans spratt ut der og da, Jan Erik! Fordi noen syns det er så innmari kult med brustein! Etter det så må alltid drosjesjåfføren si at folk ikke må klemme tenna sammen nårem kjører i stortingsgata på det nye brusteinsdekket, nei, dem må holde kjeften åpen, jan erik, sånn som du

Og på Bislett Jan Erik, der kan vi kanskje ha en egen Jan Erik Vold-dag en gang i året, da kan Hjallis og Kuppern løpe titusen meter og folk kan drekke buljong eller te med no´godt i og stå med toppluer med dusk og strekkbukser og rope bislettbrølet sånn at femti- og sekstiåra kommer tilbake Jan erik, det hadde vel vært no…
kykelipi!

04 Henry´s Bar til toppen
Henry´s Bar ligger midt i sentrum av Vence, en liten by ved foten av fjellene i Provence og første gangen jeg kom til Henrys Bar satte jeg meg ned på en stol på fortauet, og på den stolen ble jeg sittende i 11 dager.
Når du kommer til Henry´s Bar treffer du Yves, en to meter høy og tynnskrapet bartender med verdens bredeste franskeste bart, barten går nesten rundt hele hodet, og to blå, intelligente øyne kikker ut på deg og midt under barten hilser munnen til Yves på meg og spør hva jeg skal ha. Bonjour monsieur Ca va? Ca va bien. Que-es ce que vous voulez monsieur? sier Yves, og jeg svarer Un petit rosé, sil vous plait. Et lite glass rosé. Egentlig liker jeg ikke rosé men jeg kjøper det likevel fordi jeg liker størrelsen på glassene, de aller minste, runde, de er på størrelse med eggeglass. Det koster 11 kroner for et lite glass rosé og ettersom jeg altså egentlig ikke liker rosé så kan jeg altså sitte med det glasset i 11 dager og bare se. Kanskje 11 år. Det er det jeg gjør på Henrys Bar det er det alle gjør på Henry´s Bar.
Ca va monsieur, comment allez vous?
Vi ser på livet som passerer forbi, vi ser og ser, vi er Obstfeldere alle sammen som sitter på Henry´s Bar, mens vi sitter og sitter, i en stol på fortauet, i 11 dager, eller 11 år, hver dag, det finnes sannsynligvis ikke noe bedre å bedrive i denne verden enn å sitte på Henrys Bar med et lite glass rosé. Det blir ihvertfall ikke krig av det Folk hilser på hverandre i Frankrike de sier bonjour om kvelden og bonsoir om kvelden å hilse på hverandre er faktisk noe som handler om respekt nordmenn derimot, hilser ikke på fremmede, de kunne jo være fremmede. Franskmenn hilser på fremmede som den naturligste ting av verden. Det er sånne ting som får en by til å bli en by og et folk til å holde sammen. Den eneste gangen nordmenn hilser på hverandre er når de går på en mørk sti langt inni skogen, eller høyt oppe på fjellet, og det ikke fins mulighet for å slippe unna, de har kanskje sett den andre på mange hundre meters avstand og tenkt pokker nå må jeg og så biter de tenna sammen morn sier de eller Hei og deretter langer de videre inn i den tjukkeste skogen eller det ødeste fjellet for å være enda mer alene og slippe å hilse på noen eller holde sammen. Går du inn i en butikk eller en bar i Frankrike uten å hilse tror de at du er gal, eller nordmann, eller noe annet eksotisk Jeg er sikker på at om en fransk leiemorder av en eller annen grunn skulle bli hyret for å ta livet av meg så hadde han først sagt bonjour monsieur, comment allez vous noe annet ville jo virket mistenkelig! Ca va? hadde morderen sagt ca va bien? og SÅ hadde han, med hvite hansker lynhurtig tatt fram sin elegante lyddempede pistol og likvidert meg med to velrettede skudd midt i hjerteregionen.
Ca va monsieur, comment allez vous?
Men her på Henrys Bar finnes ikke leiemordere, men her, på denne baren og denne stolen på fortauet har det altså sittet en hel haug andre fredelige folk, som ikke har laget hverken krig eller nevneverdig annen faenskap de ble bare sittende og se og se og se. Marc Chagall, Ernest Hemingway, Bjørn Afzelius, Jesus Kristus  – satt her, kanskje med et lite glass rosé, før han plutselig kom på at han var Guds sønn og hadde annet å bestille. Frelse verden, reise opp, komme ned, hva vet jeg, ingenting, jeg bare sitter her på Henry´s Bar og ser og ser.

05 Ascendanten min til toppen
Det hender folk spør meg om når jeg er født. Da svarer jeg at jeg er født i 1957. Så hender det at folk ikke er fornøyd med svaret. Spesielt en viss type damer er ikke fornøyd før jeg forteller at jeg er født den 6.august 1957 klokken 1048 om morgenen. I Oslo. Når jeg så har fortalt dette, vet jeg hva som kommer fra en viss type damer. Jeg vet at om noen sekunder så kommer følgende spørsmål: Hvor har du ascendanten din? De sitter for eksempel i røykeavdelingen på Lorry en sen torsdagskveld etter sikkert for mange glass vin, og vil vite hvor jeg har ascendanten min. Det slår nesten aldri feil. Og hvis jeg da forteller hvor jeg har ascendanten min, da kan de fortelle meg hvem jeg er, hvorfor jeg ble det og hva som kommer til å skje. Jeg mener, det er jo helt innlysende at stjernenes og planetenes stilling den 6.august 1957 klokken 1048 var helt avgjørende for at jeg ikke ble rørlegger. Det er noe alle vet. Dette er noe alle har visst i tusenvis av år. Det er rett og slett ikke noe å gjøre med det. På den annen side, hvis jeg hadde vært født 8.november 1963 klokken tre på fire om morgenen i Drammen, da er det så godt som helt sikkert at jeg ville blitt rørlegger. En viss type damer ville da kunne fortalt meg at kunne drevet det til noe stort i rørleggerbransjen. Jeg ville blitt en ekspansiv rørlegger, en rørlegger med ambisjoner, jeg ville sannsynligvis rørlagt hele Buskerud, uten problemer, kanskje deler av Oppland også, så rørlegger ville jeg blitt, hvis jeg bare hadde vært født 8.november 1963.
Det er i slike stunder jeg er glad for at jeg lever i 2009, i en moderne opplyst verden der det fins store mengder eksakt kunnskap vi kan forholde oss til, og ha nytte og glede av. Det at ingenting er styrt av tilfeldigheter gir meg en enorm trygghetsfølelse. Hvis jeg for eksempel møter en kvinne som sier hun er født 6.september 1978 klokken 0235 på Røros, og jeg blir forelsket i denne kvinnen, da vet jeg med en gang hvordan jeg bør forholde meg. Da vet jeg nemlig at hun, dersom vi skulle innlede et forhold, kommer til å irritere livet av meg. Folk som er født med månen er i det syvende hus med Merkur som et tydelig aspekt, kan nemlig erte på seg en stein. Og særlig i kombinasjon med mennesker som har ascendanten sin der jeg har den. Derfor bør jeg holde meg unna.
Og jeg kjenner hvor godt det er å vite, at denne eksakte kunnskapen hjelper meg å styre livet mitt i riktig retning, og i mitt stille sinn takker jeg ascendanten min, hvor den nå enn er. Jeg går ut i den friske klare natteluften og puster lettet ut, for nedarvet visdom har nettopp reddet livet mitt fra en helvetes masse trøbbel, fordi jeg nettopp lot være å bli forelsket i en kvinne fra Røros. Uendelig lettet ser jeg opp på stjernehimmelen, jeg kikker på klokken, og av stjernetegnet Tyrens posisjon kan jeg se at akkurat nå, i dette sekund, blir det født en rørlegger.

06 Fire and forget til toppen
En M-72 fyker ut av et rør
der treffer den målet med stor presisjon
raketten gjør jobben og Lillebror dør
raketten har utført sin enkle misjon.
Å drepe.

Missilen ble laget i USA
fabrikken er eid av et fredelig land
langt oppe mot nord der det ropes hurra
hvert år når en fredspris skal gis til en mann
Av ære.

Fire and forget, kan du tenke deg et bedre slagord?
Fire and forget, trekk nå av, lille tinnsoldat!
Fire and forget, tenk på alle gode arbeidsplasser
Som blir reddet hver gang du har truffet ditt mål!

Se Jonas Gahr Støre i høy positur
en ridder for åpen og fri dialog
en ridder for fred og mot grusom tortur
ja Lillebror ligger jo fredelig nok
I kisten.

På Raufoss og Kongsberg går livet sin gang
Se barna som leker i fallende snø
Hør fuglene synge en sørgelig sang:
Hvis noen skal leve, da må noen dø.
Sånn er det.

Fire and forget, kan du tenke deg et bedre slagord?
Feuer, und vergessen! Trekk nå av, lille tinnsoldat!
Feuer, und vergessen! Tenk på alle gode arbeidsplasser
Som blir reddet hver gang du har truffet ditt mål!

Ja la oss alle prise lykken i vårt fedreland
la oss telle milliarder en gang til.
Ja takk Herren for at han ga vår regjering forstand
og takk Herren for hvert ferdige missil.

07 Lasso rundt ditt hode til toppen
De venstreorienterte er mindre lykkelige enn andre, ifølge en undersøkelse, de tar verdens urettferdighet personlig innover seg, mens de høyreorienterte lever det glade liv og syns verden samlet sett er helt ålreit in the morning. Det er da jeg sier: de venstreorientertes problem er jo at de er venstreorienterte absolutt hele tida! Dette er en praksis som fører til mental selvundertrykking og som overhodet ikke fremmer folkets kamp. Løsningen ligger selvsagt i å dele opp døgnet, slik at man er venstreorientert fem timer hver dag – og gir fullstendig blanke faen de resterende nitten.
Ja, hoveddrivkraften til alle raddiser er å forandre verden.
Men verden er en sta jævel.
Dermed våkner kanskje den venstreorienterte opp en dag, han er i strålende humør, kanskje fordi han hadde ufattelig sex med dama si kvelden før, de prøvde tilogmed tantrisk, og de derre utrolig corny japanske stillingene, hun ligger nå og småsnorker som et lykkelig lammeslakt tvers over senga, han kysser tærne hennes, hun trekker dem søvndrukkent tilbake, den venstreorienterte smiler, han brer dynen om henne, han legger seg ved siden av, døser, helt til han plutselig spretter opp som en panter, frokost, frokost, han føler at kloden er et levelig sted, han lager et Myklesmørbrød, ferskt valnøttbrød, fingertjukk osteskive, gult smør ystet i himmelen, espressoen er velduftende, kaffekjelen har vinger, brødskorpen knaser behagelig, det er sol ute, den skinner på tregulvet, han trekker fra gardinen og titter ut av vinduet, vakkert, rødgult høstløv rasler bedagelig nedover gaten, han kikker i speilet – og han ser da pokker ikke så verst ut, kunne vært verre,  – magan syns jo nesten ikke forfra – han plystrer, nei, han er skikkelig gæærn idag, han synger, han har jo stått opp en halvtime for tidlig og derfor setter han på  Pavarottis ”Caruso”, høyt, dama sover jo som en bedøvet grevling i den andre enden av kåken så det burde gå bra, Caruso. Qui dove il mare luccica e tira forte il vento, su una vecchia terrazza davanti al golfo di  Sorriento….nei så gi faen da, italiensk er ikke din greie men du begriper vel at det handler om kjærlighet. En ung mann, en ung kvinne, de møtes ved havet, Luciano il Maestro, fred være med ham, en espresso til, han tar på seg reine bukser, de passer, syklingen virker, han skal eie verden idag, han skal suse som en løve gjennom byen, uten hjelm, han skal vise dem, han er mann, føkk hjelm, han stormer ut av døra, slenger seg på sykkelen, tar ikke den vanlige veien, nei, han braser tvers gjennom Torshovparken, han er Charles Bronson, han skal si fra til soneleder IDAG, det blir ikke noen presentasjon på torsdag, han må ha mere tid, er det ikke kvalitet de babler om der oppe, det er dem eller ham, det er nå eller aldri, nå skal det dæven døtte meg bli Die Hard på møterommet, ja. heller dø som en løve enn å leve som en sau! Han sykler, han er helt løve nå, hest, dét er han ja, hest, han er Fernando Arrabal, han skal storme fram som en gal hest, en vakker ung kvinne snur seg etter ham, han later som ingenting, så er han i sentrum, stopper på rødt, og der, på fortauet… en tigger!
Verden er grusom, urettferdighet finnes, noen tigger, noen sulter, noen dør, nei, MANGE dør, de dør nå, NÅ, DIN skyld, din, fordi du ikke gjør NOK, han låser sykkelen, er dypt deprimert, og forblir sterkt venstreorientert  – hele resten av døgnet.

08 Luesveis blues til toppen
Det er en grunn til at mannfolk over femti går med hodeplagg. En av grunnene er at en gang hadde de hår. Jeg har altså valgt løsningen ”baskerlue”. Jeg kjøpte min første baskerlue under oksefestivalen i Pamplona, det var tidlig på åttitallet da jeg fremdeles hadde hår, og alle mannfolk i Pamplona hadde baskerlue, men da jeg kom hjem la jeg den vekk, og jeg lot den ligge der, i mange, mange år, helt til altså – ja – dere forstår. For en dag da jeg gikk rundt og følte meg som ingen, tok jeg på meg den lua, og plutselig ble jeg noen. Jeg ble: han med lua. Og tro meg, denna lua har gitt meg mye ufortjent kredd opp gjennom åra. Men det skal dere bare ta lang fart og drite i, for kredd er kredd, enten den er fortjent eller ufortjent. Jeg er han med lua!
Går du med baskerlue trur jo veldig mange at du er kunstner, det kan være en stor fordel når du er ute på byn, og det kommer ei sveisen snelle bort og spør: «Har du malt noe i det siste a?” Og jeg svarer: «Vel, i sin tid fant jeg opp kubismen – men nå går det mest i… aktmaleri. Det er forresten litt vanskelig å få tak i modeller! Du kunke tenke deg å…» ikke det nei.
Samma faen. Jeg er han med lua! Jeg er noen. Og når jeg tar av meg lua, er jeg ingen.
En sommernatt gikk jeg rundt i Molde sammen med et –– hva er det vi mannfolk over femti pleier å kalle det – et lekkert tjei, det var hun og jeg. Et lekkert tjei. Ei raff rype. Helt min type. Herregud. Jeg kan jo rime. Helt i svime. Nåvel. Der sitter vi. Hun og jeg. Janei ikke det at jeg tenkte at… eller – jo – vi fant oss et utebord på nattdiskoen i Aleksandraparken og drakk rødvin av plastglass med stett. Det blir ikke mer romantisk enn det. Dårlig rødvin i plastglass med stett, til en pris av 70 kroner centiliteren. Der sitter jeg og legger ut om Ornette Colemans forhold til impresjonismen, eller whatever, da kommer det bort en ung fyr på søtten-atten år og spør om å få sitte ved vårt bord. Jeg svarer at det kanskje er bedre om du tar ett av de treogførti andre ledige bordene, for akkurat nå sitter jeg her med en lekker tjei og doserer om impresjonismen. Eller whatever.
Unggutten forsvinner ut i folkehavet, teknomusikken flerrer trommehinnene som iltre masaispyd, tenåringsberter fra Fræna og Ålesund vakler halvdrita rundt på lange nylonbein og høyhæla sko, de minner om kalver som nettopp har sluppet ut av mora si, men her sitter vi, hun, jeg, klokka er halv tre på natta i Molde, det er juli, det er fullmåne, og plutselig ser jeg den unge fyren, han dukker opp i et glimt rett ved siden meg, og før jeg får sagt Ornette har han… rappa lua mi! Og jeg har…. luesveis! Den ultimate ydmykelse. Luesveis, baby. Det er verre enn døden.  For når du er så tjukk i huet som meg, og presser baskerlua ned på skallen så får du luesveisen fra hælvete. Luesveis, baby! Alt du har sagt om impresjonismen og Ornette Coleman faller  til jorda med et flaut smell når du plutselig sitter der med… luesveis!
I løpet av ett nanosekund får jeg kjempekrefter, jeg blir  forvandlet til en lynrask leopard, og griper tak i nærmeste stol, løftern over huet med begge hender, og med enorm kraft dundrer jeg stolen i skallen på den jævla drittung… stopp.

Ja – det kunne ha skjedd. Jeg stopper akkurat i tide til ikke å bli morder. Jeg er et halvt nanosekund fra å bli drapsmann, men noe holder meg fra det, jeg tenker, for et meningsløs avslutning på livet, en guttunge, i Molde, død av kraniebrudd i Aleksandraparken, påført av tykkfallen teksforfatter med luesveis! Jeg syns jeg ser avisene. Luesveis-morderen. Basker-barbaren. Alpelue-monsteret. Og store artikler om unggutten fra Molde, med gripende bilder. Tenk hva han kunne gått glipp av. Han kunne gjort det stort i fiskeskipper-bransjen. Han kunne tømt havet. Han kunne fått det feteste kontoret på Aker Brygge! Han kunne gått uten sokker i skoa! Han kunne blitt så steinrik at han en dag skjenket sin gamle hjemby en hel fotballstadion! Han kunne nesten ha ligget med Mia Gundersen! Alt dette kunne han gått glipp av, på grunn av en halvgammal fyr med luesveis! Det er absurd, det er meningsløst! Og jeg ville blitt buret inne på Ullersmo i femten år, sammen med østeuropeiske bolere! Jeg hadde måttet sitte i en fengselskantine og spist vassen lapskaus sammen med folk som bare leser tegneserier og Aktuell Rapport, og som aldri har hørt om impresjonismen eller Ornette Coleman! Det er absurd! Det er meningsløst! Og det er derfor jeg sier til dere unge idag: Tar du baskerlua fra en gjennomsnittsbløffmaker, tar du livsløgnen fra ham med det samme. Legg dere dette på hjertet, dere som er unge i dag. Dere som har hår, og ambisjoner, eller er fra Molde. Dette er mitt budskap til dere. Dette er mitt testamente. Luesveis-testamentet. Dagfinns første brev til Moldenserne. Og til dere andre. Don´t do it. For når jeg har på meg lua, da er jeg… noen.

Et mord ble avverget, denne gang av morderen selv. Den unge jævelen forsvinner inn i mengden, jeg bøyer meg ned og rasker til meg lua, settern på intellektuell snei, men jeg vet, at der sitter hun, et lekkert tjei, og løpet er… kjørt.

09 Snill gammel dame til toppen
Jeg skulle ønske jeg var en snill gammel dame. Dere vet, sånne damer som man kan se er snille, på flere kilometers avstand. Dere vet hva jeg mener. Gamle, søte, hyggelige og omsorgsfulle damer som strør om seg med hjemmeheklede grytelapper og små esker med Mokkabønner. Gamle søte damer, som alltid er på vei til et hyggelig kaffebesøk hos slekt og venner. Som deler ut varme klemmer i øst og vest. Som går i en omsydd kåpe de kjøpte på Adelsten en gang i søttiåra og en koselig, rød hatt på hodet. Med håndvesker fulle av én hundrelapp, som de bretter i to og ømt og litt hemmelighetsfullt trykker i neven til en lyslugget sønnesønn.

– Den er til deg, gutten min, sier de. Kjøp deg noe du har lyst på.

Å, jeg skulle ønske jeg var en snill gammel dame. Du kan se på disse damene at de aldri diskuterer styringsrenten, president Robert Mugabe eller krisen i det russiske jordbruket
Nei, de snakker om nære ting, viktige saker. Om Lise som nettopp har kommet hjem fra fødeavdelingen med et velskapt lite jentebarn, eller onkel Bjarne som ble påkjørt bakfra i sin gamle Mercedes og må gå med krave i en hel uke. Snille, snille gamle damer, som øker verdens samlede godhet, hver eneste dag. De får verden til å gå rundt, på en helt annen måte enn meg.
Jeg, som går rundt med en stor sinnarynke i pannen og utgyder edder og galle og besk satire og samfunnskritikk mot betaling, jeg skulle ønske jeg var en snill gammel dame.

Nei. Jeg lyver for dere nå. Sannheten er at jeg skulle ønske jeg var Odd Børretzen.
At jeg satt på på en takterrasse i Syd-Frankrike med et lite glass rødvin og så ut på bølgene på Cote D´Azur i fullkommen ro. Jeg skulle ønske at Odd Børretzen kom bort til meg og sa hei Dagfinn, du kan godt få sjelen min når jeg dør. Og så skulle jeg takket ham varmt for tilbudet, kanskje kakket ham i hodet for å få fortgang i sakene. Neida. Selvsagt ikke. Hvordan kunne jeg tenke en slik tanke? Jeg skulle satt meg ned og ventet og ventet, til Odd Børretzens varme og fyldige og kloke sjel en vakker dag kom flyttende inn i mitt mørklagte legeme og jaget bort min egen, forhutlede sjel. Under tårer og skjelvende bluesmusikk skulle jeg proklamert at nå er det JEG som er Odd Børretzen!
Nei. Den går ikke. Jeg skulle holdt helt kjeft, skulle jeg, naturligvis. Og så skulle jeg latt som ingenting, og rett som det var skulle jeg begynt å trille klassikere ut av ermet på løpende bånd. Jeg skulle blitt popstjerne i 70 års alder, altså om knappe tyve år. Popstjerne-Dagfinn. Jeg skulle blitt en snakkis. Og så skulle jeg satt meg ned og skrevet en schläger med tittelen ”In the corner”. Dere vet, en sånn schlager som alle kan synge: «In the corner…»

«In the corner» skulle blitt en landeplage så eventyrlig voldsom at den skylte over fedrelandet som en musikalsk tsunami. Den skulle ble sunget til enhver tid og ethvert sted på døgnet av barnehagebarn, kateketer og fulle polske elektrikere. Se der, skulle de sagt, når de så meg på gaten, se der går han som skrev ”In the corner”! Eldre damer skulle kommet bort til meg og dratt ned blusen i et hjørne, skulle de, og bedt om å få autografen min skrevet på høyre bryst,  – og det hadde blitt problemer av det naturligvis, særlig hvis kulepennen skrev litt dårlig og brystet kanskje var slik bryster vanligvis er på 80 år gamle damer. Eller hvordan de nå er.
Uansett. Selv om jeg ikke fikk til alt dette, skulle jeg ihvertfall ønske jeg var en snill gammel dame. En snill, snill, gammel dame  – som ba meg om en autograf.

10 Når som helst til toppen
Det er femten kuldegrader i Oslo og tre sigøynere står utenfor Nationaltheatret stasjon og speller. Tre sigøynere i fillete klær, en på sax, en på trompet og en på trekkspill. De speller Puttin on the Ritz, og jeg tenker at det er bra å ha drømmene i orden. Ritz er luksushoteller av det virkelig eksklusive slaget, og Puttin on The Ritz betyr å ta på deg det fineste du har. Og det er det disse tre har gjort, der de står i femten blå utenfor Nationaltheatret, saksofonisten speller med votter, trompetisten med fingervanter, fingrene deres stikker stivfrosne ut men det svinger som fan likevel. Det svinger, det er en uptempo låt og det kan trengs i denne fimbulvinteren, bånntæla nordmenn stolprer forbi og blir glade for at det svinger, noen av dem de slenger en slant i hatten, det er liksom som de veit at Hotel Ritz er et sted disse gutta her aldri vil komme i nærheten av. Aldri. Men det gjelder å ha drømmene i orden.
Jeg veit ikke hvem jeg hater mest, jøder eller svartinger, sa den gamle vaktmesteren min på Grunerløkka. Han ravet rundt dritings nedi kjellerrommet sitt, hyllene var fulle av maling og tynner og white spirit og der ravet han rundt med en sneip i kjeften og visste ikke hvem han hatet mest, jøder eller svartinger. Det kan gå i lufta når helst. Noen hadde rappa to skjorter av meg, rett fra klessnora, og vaktmesterns replikk var straks Det er bare svartinger som gjør sånt. Så gikk han ned i kjellern sin igjen for å finne ut hvem han hatet mest. Jeg trur nok det var seg selv han hatet mest.
En annen gang kjører jeg forbi en sigøynerleir i Frankrike og sjåføren min irriterer seg voldsomt. Det er ikke mulig å få dem vekk sier han, og da sier jeg: kanskje man kan prøve med gass? Det har jo vært gjort før? Jaa, sier sjåføren uten å blunke. Han er en god sosialdemokrat med pipe og briller men blunker altså ikke et sekund når jeg foreslår å fjerne sigøynere med gass. Det kan gå i lufta når helst.
Og imens står tre mann utenfor Nationaltheatret og spiller Puttin´ on the Ritz.
Det gjelder å ha drømmene i orden.

11 Facebookvenner til toppen
Jeg er så blakk som en tigger i Calcutta
jeg har gjeld oppover øra og litt til
jeg kjørte kontokreditten til den butta
og kemner´n henta min kjære gamle bil.

Jeg koker havregrøt i mikro´n om morran
jeg spiser First Price sardiner til kvelds
jeg er så grundig og tottalt på trynet som det går an
jeg er så naken som en rev uten pels.

Men det jeg lurer mest på, her jeg sitter
hva forteller jeg på Facebook og Twitter?
hva skal jeg skrive i statuslinja mi?
for å vise at jeg har et eventyrlig spennende og storslagent og vellykket liv?

Jeg tenker meg om en stund, og så har jeg det. Jeg skriver:

–    Nå sitter jeg på terrassen og nyter et rosastekt andebryst med en temperert Valpolicella  Amarone 2006!

Den satt, tenker jeg. Og, ganske riktig: snart strømmer det inn meldinger om at en rekke av mine Facebookvenner Liker dette. De skriver ”Heldiggris” og ”Livsnyter” og ”Det er noen som har det” og jeg blir dynget ned med misunnelige smilefjes. De vet ikke engang at jeg ikke har terrasse. De vet ikke at jeg bare har et uvasket vindu ut mot en støvete gate der bilene suser forbi, men det er jo det man har Facebookvenner til, de skal ikke vite for mye, det eneste de strengt tatt behøver å oppdateres om er at jeg til enhver tid lever et eventyrlig spennende og storslagent og vellykket liv.

Jeg kjørte i fylla så jeg mista lappen
jeg snekrer paller på Ilseng i år.
jeg er helt ape og sandblåst i pappen
men tross alt er det én ting jeg forstår:

Og det er det jeg lurer mest på, her jeg nå sitter
hva jeg skal fortelle på Facebook og Twitter?
ja hva skal jeg skrive i statuslinja mi?
for å vise at jeg har et eventyrlig spennende og storslagent og vellykket liv?

… for selv på Ilseng, som jo er et fengsel for oss som har begått lettere forseelser, har de et datarom. Så hver morgen går jeg inn på datarommet på Ilseng Arbeidsanstalt, og logger meg inn på Facebook, og så tenker jeg meg om en stund, og så har jeg det. Jeg skriver:

”52-fots seilbåten vi leide i Kerala er nå framme på øya Vakarufalhi, Maldivene. Jeg dykker og snorkler sammen med min elskede i turkisgrønt, krystallrent vann, mens glitrende og  fargesterke fisker leker rundt anklene våre. Jeg klatrer i palmene, drikker melk fra nykakkede kokosnøtter og har grensesprengende sex og sanseløse serieorgasmer på en fredfylt, hvit strand i solnedgangen. Etterpå nyter vi en iskald pinacolada i strandbaren før vi går køys i vår romslige, topp moderne bungalow”
Og, ganske riktig: snart strømmer det inn meldinger om at en rekke av mine Facebookvenner Liker dette. De skriver ”Heldiggris” og ”Livsnyter” og ”Det er noen som har seg” og jeg blir dynget ned med misunnelige smilefjes.

Ja det jeg lurer mest på her jeg sitter
hva forteller jeg på på Facebook og Twitter?
hva skal jeg skrive i statuslinja mi?
for å vise at jeg har et eventyrlig og spennende liv?

Alle tekster: ©Dagfinn Nordbø 2011. Musikk: Vigleik og Gaute Storaas.
Booking: Dagfinn tlf 92038646 eller post at nordbo.no